Noen ganger føles det som jeg har levd et helt liv siden jeg startet Ydmyk bakeri. Jeg har rukket å lære mer enn jeg kunne forestille meg – ikke bare om deig, temperatur og hevetider, men også om tålmodighet, kaos og det å stå støtt når det stormer litt.

Det har vært morgener med overhevet deig og ovner jeg glemte å slå på. Kvelder med null kroner på konto, en kropp sliten etter brannøvelser og to små barn som (heldigvis) ikke bryr seg om logistikk og økonomi, bare om at pappa er til stede. Det er mange timer alene, og noen ganger kjenner jeg på ensomheten. Men midt i alt dette, vokser noe fint.

Jeg begynner å finne rytmen – små grep her og der som gjør hverdagen mer levelig. Jeg lærer hva som faktisk betyr noe, og jeg kjenner på en dyp takknemlighet. For støtten, for kundene, for at jeg får lov til å gjøre dette. For hver dag jeg får forme noe med hendene og se det bli til noe andre setter pris på.

Det er ikke lett – men det er ekte. Og det er mitt.

Tusen takk for at du er med på reisen.